LUKE 1: VEST-SAHARA

Stat: Vest-Sahara 

Hovedstad: Laayounne 

Innbyggere: 587 020 innbyggere

Språk: Standardarabisk. En del snakker spansk. 

Styreform: Både marokkanske myndigheter og frigjøringsbevegelsen Polisario påberoper seg rett til styresmakt i området. Frigjøringsbevegelsen har en eksilregjering ledet av Brahim Ghali. Innbyggere med tilknytning til Marokko stemmer i deres valg. 

Selvstendighet?: I FN-sammenheng regnes landet som et område uten selvstyre. Man kan sikkert påstå at dette er oppsiktsvekkende udefinert til FN å være, men la oss ikke påstå noe vi angrer på. Det kommer av at det tidligere hadde kolonistatus, som aldri ble erstattet med noe annet. Det som neppe er usikkert, er at selvstendighet ikke finner sted. Da Spania trakk seg ut av landet på søttitallet, gikk Marokko og Mauritania rett inn for krige. Spetakkelet har visst ikke gitt seg, selv om Mauritania gav opp relativt fort. 

Religion: Nei, drit i dét. Det er lang tradisjon for nomadekultur i landet, som det er vanskelig å videreføre under okkupasjon. Å være en nomade er jo ikke å være religiøs, men jeg fant fellesnevneren “livsstil” mellom nomadering og religion og skreiv det likevel.

Kjendis: Jeg fant ikke noen kjendiser fra Vest-Sahara, men hovedstaden ligger på nord-vestkysten av Afrika, noe den deler med den marokkanske byen Casablanca, som også er en film der hovedrollene besettes av kjendisene Ingrid Bergman og Humphrey Bogart. Så kjendisene er altså to ikke-afrikanere som spilte i en film der handlingen lå til en by i okkupasjonsmakten. Det føles passende å be om mer kulturutveksling. 

Funfact: Marokkanere som flytter til Vest-Sahara får skattelette. Skattelette er GØY.

Funfact som ikke er fun: Polisaro ønsker å kalle landet Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). Kjedelig navn. 

Funfact som ikke er fact: Det er omdiskutert om Vest-Sahara skal anerkjennes som selvsendig stat eller ikke. Såpass disputert er det at territoriet ikke er anerkjent som nasjonal-stat av FN. Det betyr selvsagt ikke at følelsen av å være nasjon nødvendigvis er fraværende. Dette vet jeg alt for lite om, men kanskje jeg skal spørre noen om det i framtida. Nøyer meg med å slå fast at dagens ikke-fact er at det faktisk er utfordrende å si noe faktisk om hva Vest-Sahara er. Utenom et avgrenset område. Det skal ikke være enkelt.  

Finn én feil

Du veit du er en del av organisasjonsnorge om du har mer enn én bekjent som har latt seg arrestere i Vest-Sahara. Du veit du er idealist når du drar til Vest-Sahara med mål om å bli arrestert. Det er ganske vilt at det er såpass med kamp om medieoppmerksomhet at middelet man må ty til for å få dekning er å la vestlig ungdom rammes av et urettferdig rettssystem. Hvis ikke blir det for lite relaterbart, liksom.

Vest-Sahara hadde sikkert vært helt ukjent hvis ikke det hadde vært for det nitide arbeidet til SAIH (se bilde over, som ble brukt i kampanjen deres). For noen år siden visste jeg ikke engang at landet, som overraskende nok ligger vest for Sahara-ørkenen, eksisterte. Eller, ingen land eksisterer vel egentlig sånn som en avgrenset enhet uavhengig av menneskelige definisjoner, men Vest-Sahara er jo definitivt en politisk greie.

Grunnen til at staten (heldigvis) har fått en del oppmerksomhet de siste åra er jo at den (dessverre) er okkupert av Marokko. Kontrasten til livet på Kanariøyene med Tenerife, som ligger like i havnabolaget i Nord-Vest, kan jeg se for meg er nokså kakofon, selv om jeg aldri har vært noen av stedene. Altså, det er sikkert folk som har det fint i Vest-Sahara også, men det hadde jo vært hyggelig for dem å få turister uten forventninger om å bli fengselsmat.

Okkupasjonen har en rekke fysiske konsekvenser, som okkupasjonen som regel har (med mindre det er snakk om abstrakte okkupasjoner, som å ha en tanke som nekter å gi slipp på hjernebarken din): Det er bygget en mur gjennom halve landet, for å skille på den marokkanskstyrte delen (med en del bosettere) og den delen styrt av Polisario, som er mye mindre befolket. Den ble i utgangspunktet bygget av rent militærtekniske grunner på søttitallet.

Marokko invaderte territoriet militært i 1975 og fordrev over 100 000 mennesker på flukt, som stort sett havnet i Algerie. Sistnevnte er en av få stater som støttet Polisarios virkelighetsbeskrivelse da de ytret ønske om selvstyre. Utenrikspolitikk er en kamp om sannheten.

Befolkningsknappheten er forbeholdt rurale strøk, da urbaniseringsgraden har nådd hele 80 %. Det vil si at flesteparten bor i byer der de kan betjene hverandre og tjene penger, mens den resterende befolkningen muligens består mest av nomader. Det skal sies at en større brøkdel av befolkningen er marokkanske innflyttere. Så selv om de har flyttet seg på postmodernistisk, arealeffektivt og miljøvennlig vis rett inn i sentrum, trenger vi ikke nødvendigvis å bejuble det. De er jo en okkupasjonsmakts utstrakte arm, liksom, uten at man skal fordømme en hel befolkning på bakgrunn av statsborgerskap.

Men altså, du kan godt bejuble innflyttingen hvis du vil. Det er alltid lov til å være for okkupasjon! Vi er alle i en evig kamp om territorium, enten vi kjemper den gjennom retorikk, våpen eller husleie. Og hvis Marokko har lyst til å ta litt land, bør de vel få lov til dét?

Forfatter: Signe Bakke Johannessen