EUROPAS MILJØHOVEDSTAD
EU-kommisjonen har fra i 2008 delt ut en pris for å premiere smarte miljøtiltak i byer, for å fremme flere slike tiltak. For å vinne, må det legges inn søknad - og du må søke på vegne av en by med over 100 000 innbyggere innenfor EU (eller Norge, Island, Sveits eller Liechenstein (som på sett og vis illustrerer det europeiske samholdet også mellom land i og utenfor EU)). Tankegangen er at fordi to tredjedeler av befolkningen i Europa bor i (middel)store byer, er det her klimaeffektive løsninger vil utgjøre størst forskjell.
Disse klimatiltakene må selvsagt heies fram. Byene kan fortsette å være en kilde til underholdning, vennskap og kunnskap uten at de samtidig skal være kilde til klimagasser som på sikt vil øke havnivået til et punkt der vi til slutt vasser i sin egen overproduksjon og drukningsdød. Dette med stigende vann er det skumleste med klimaendringene, synes jeg, for hvis isen først har smelta så mye at det ikke er noen vei tilbake (fordi det er for lite is til å reflektere sollyset og varmen blir absorbert av vannet i stedet), er vi fucked.
Byer er i utgangspunktet en klimavennlig enhet å organisere menneskeliv rundt. Enkel matematikk foreslår at jo tettere befolkningen bor hverandre, desto mer mobilitet “får de” fordi både den faktiske avstanden til tilbud man trenger minsker og fordi den opplevde avstanden til omgivelsene minsker. Ikke av seg selv, selvsagt, for avstand er avstand uansett, men ved å bo mange i én klætt skaper man grunnlag for å bygge kollektivlinjer med høy freksens og nærtilbud i matbransjen.
Grunnen til at folk på bygda hater kaffelattedrikkende Grünerløkka-beboere (dette vet jeg alt om), er jo fordi de er misunnelig på at Oslo-folk har befolkningsgrunnlag til å ha fem ulike espressobarer i nabolaget, mens de selv må greie seg med at det beste tilbudet er å kjøre 5 minutter til Coop Obs. Byer er altså i teorien positivt for livskvaliteten, fordi det er flere mennesker å møte og flere vinglass å drikke, men de er også grunnleggende bra for miljøet, fordi avstandene er så små at folk kan gå, sykle og busse stort sett uansett hvor de skal.
Så hvorfor er noen byer grønnere enn andre? Jo, fordi det finnes smarte og mindre smarte måter å drive grønn byplanlegging. Skrekkeksempelet som ofte blir dratt fram, er den bilavhengige byen Atlanta, mens Nederland gjerne blir brukt som prakteksemplaret på å fortette der det bor folk for å la store arealer til landbruk stå urørt. Denne sammenligningen er også veldig kjent:
Trenden de siste årene er, som enkelte Oslo-beboere muligens har fått med seg, å fjerne parkeringsplasser å åpne opp sentrum for folk framfor blikkbokser. Det handler ikke så mye om klima, men om sosial byplanlegging - om å gi byen tilbake til folket. Dette er et lokalmiljøtiltak, men likevel miljø, når man tenker på luftforurensning.
Tenker man klima, må man jo i tillegg tenke på hva slags drivstoff transportmidlene går på og hvor man legger store arbeidsplasser og hvordan man isolerer bygg, kanskje tilogmed hva folk spiser og hvor de får importert maten sin fra. (Jeg liker personlig å importere fra småbruket Peppes Pizza.)
De fleste har kanskje fått med seg at Oslo ble kåret til Europas Miljøhovedstad i år og skal fungere som miljøhovedstad i 2019. I år er det derimot Essen i Tyskland som har fått æren.
Problemet mitt er at dette er en blogg som handler om staten til hovedstaden. Greia er at staten til Essen er Nordrhein-Westfalen, men hovedstaden i Nordrhein-Westfalen er ikke Essen, det er Düsseldorf. Så da får jeg ikke skrevet om at Nordrein-Westfalen er Tysklands mest folkerike delstat. Snakk om å male seg opp i et hjørne.
Derfor må jo Essen i denne sammenhengen rett og slett snakkes om som (miljø)hovedstaden i EU, selv om EU’s administrative hovedstad selvsagt er Brüssel, der Kommisjonen, Rådet, EEAS og delvis parlamentet sitter. Sånn sett er EU hovedstad også bittelitt Strasbourg (andre delen av parlamentet), littegrann Luxenbourg (EU-domstolen) og pittelitt Frankfurt (sentralbanken). Forvirra? Da er det bare å stemme nei hvis det blir EU-avstemning, også kan du fortsette med å ikke forholde deg til dette.
Overstat: Den europeiske union
Miljøhovedstad: Essen
Innbyggere: Cirka en fantasillion (over 500 millioner)
Språk: Engelsk, Tysk og Fransk er de offisielle språkene. I tillegg finner du blant annet Spansk, Portugisisk, Italiensk, Svensk, Dansk, Gresk, Polsk, Irsk, Bulgarsk, Kroatsisk, Tjekkisk, Nederlandsk, Romansk, Slovakisk, Slovensk, Romansk, Maltesisk, Finsk, Ungarsk, Latvisk, Litauisk og Estisk. Pluss alle de småspråkene. Gurimalla.
Styreform: Don’t even get me started. EU er et overnasjonalt organ uten egentlig å ha overnasjonal myndighet, men de kan jo innføre sanksjoner om medlemslandene ikke implementerer lover, pluss at det sosiale presset for å følge ledelsen selvsagt er stort. I tillegg har de siden 2009 samarbeidet også militært gjennom EEAS, så der ser du vel konturene av statslignende virksomhet. Samtidig er jo EU så langt unna en stat som det går an å bli, fordi første steg til å være en stat er kind of å erkjenne at man vil være en. Jaja.
Selvstendighet?: Suverenitetsprinsippet svært viktig for de fleste (medlems)land, selv om Macron utfordret det denne høsten i sin progressive tale. Det er jo noen land som har vært for nærmere integrasjon og noen land som har vært imot. Nå som UK skal ut, vil jo et land som har vært imot politisk sammenveving gå ut, så da er det en åpning for tettere samarbeid.
Religion: Det er både muslimer og kristne i EU. Hvis Tyrkia hadde blitt med, hadde det blitt flere muslimer. Det har blitt skrevet hele bøker basert på at Tyrkia ikke får være med (de er fortsatt i en søknadsprosess, sånn offisielt), fordi de er for mange folk og for mange muslimer. Imagine there’s no heaven, sier jeg.
Kjendis: EU’s mest kjente person må jo være Angela Merkel. Eller kanskje JK Rowling, enn så lenge. For ikke å snakke om Mesut Özil? Det er FOR mange.
Funfact: EU har en egen utenriksminister (Federica Mogherini) som på sett og vis har ansvar for å samle 28 utenrikspolitiske plattformer til én utenrikspolitisk plattform. Drømmejobb? Neppe.
Funfact som ikke er fun: Man må være minst seks partier i parlamentet for å danne en partigruppe, som gjør at du får de samme rettighetene til støtte som de andre partigruppene. Dette er bare én av detaljene som gjør EU-demokratiet vanskelig å gripe om. BU.
Funfact som ikke er fun 2: I vår var det en av representantene i EU-parlamentet som uttalte at kvinner skulle få mindre lønn fordi menn var smartere og sterkene enn kvinner. Han ble utestengt fra parlamentet i en måned (uten lønn).
Funfact som ikke er fact: Det er en vedtatt sannhet at Norge aldri blir medlem av EU. Det er fortsatt overveldende flertall mot i sånne opinionsmålinger i avisa, men jeg sier bare WAIT AND SEE.
Har du vært der?: Jeg har studert i EU (Irland), vært i de fleste vestlige EU-land og har vært i Brüssel to ganger. Faktisk fikk jeg gleden av å intervjue en ansatt ved European External Action Service. Han sa sånn: LOL det er så dust at det heter European Action Service, for alle vet jo at vi er i Europa, men det er bra at det heter Action, for det er det denne delen av EU handler om liksom; å gjøre noe militært. Det er interessant, med tanke på at enkelte medlemsstater, som for eksempel Irland, er uttalt militært nøytrale (de er heller ikke med i NATO). Forøvrig kan jeg melde om særdeles bra øl i Belgias hovedstad og anbefaler å ta en tur på utestedet Belga.
EU-kommisjonen har fra i 2008 delt ut en pris for å premiere smarte miljøtiltak i byer, for å fremme flere slike tiltak. For å vinne, må det legges inn søknad - og du må søke på vegne av en by med over 100 000 innbyggere innenfor EU (eller Norge, Island, Sveits eller Liechenstein (som på sett og vis illustrerer det europeiske samholdet også mellom land i og utenfor EU)). Tankegangen er at fordi to tredjedeler av befolkningen i Europa bor i (middel)store byer, er det her klimaeffektive løsninger vil utgjøre størst forskjell.
Disse klimatiltakene må selvsagt heies fram. Byene kan fortsette å være en kilde til underholdning, vennskap og kunnskap uten at de samtidig skal være kilde til klimagasser som på sikt vil øke havnivået til et punkt der vi til slutt vasser i sin egen overproduksjon og drukningsdød. Dette med stigende vann er det skumleste med klimaendringene, synes jeg, for hvis isen først har smelta så mye at det ikke er noen vei tilbake (fordi det er for lite is til å reflektere sollyset og varmen blir absorbert av vannet i stedet), er vi fucked.
Byer er i utgangspunktet en klimavennlig enhet å organisere menneskeliv rundt. Enkel matematikk foreslår at jo tettere befolkningen bor hverandre, desto mer mobilitet “får de” fordi både den faktiske avstanden til tilbud man trenger minsker og fordi den opplevde avstanden til omgivelsene minsker. Ikke av seg selv, selvsagt, for avstand er avstand uansett, men ved å bo mange i én klætt skaper man grunnlag for å bygge kollektivlinjer med høy freksens og nærtilbud i matbransjen.
Grunnen til at folk på bygda hater kaffelattedrikkende Grünerløkka-beboere (dette vet jeg alt om), er jo fordi de er misunnelig på at Oslo-folk har befolkningsgrunnlag til å ha fem ulike espressobarer i nabolaget, mens de selv må greie seg med at det beste tilbudet er å kjøre 5 minutter til Coop Obs. Byer er altså i teorien positivt for livskvaliteten, fordi det er flere mennesker å møte og flere vinglass å drikke, men de er også grunnleggende bra for miljøet, fordi avstandene er så små at folk kan gå, sykle og busse stort sett uansett hvor de skal.
Så hvorfor er noen byer grønnere enn andre? Jo, fordi det finnes smarte og mindre smarte måter å drive grønn byplanlegging. Skrekkeksempelet som ofte blir dratt fram, er den bilavhengige byen Atlanta, mens Nederland gjerne blir brukt som prakteksemplaret på å fortette der det bor folk for å la store arealer til landbruk stå urørt. Denne sammenligningen er også veldig kjent:
Trenden de siste årene er, som enkelte Oslo-beboere muligens har fått med seg, å fjerne parkeringsplasser å åpne opp sentrum for folk framfor blikkbokser. Det handler ikke så mye om klima, men om sosial byplanlegging - om å gi byen tilbake til folket. Dette er et lokalmiljøtiltak, men likevel miljø, når man tenker på luftforurensning.
Tenker man klima, må man jo i tillegg tenke på hva slags drivstoff transportmidlene går på og hvor man legger store arbeidsplasser og hvordan man isolerer bygg, kanskje tilogmed hva folk spiser og hvor de får importert maten sin fra. (Jeg liker personlig å importere fra småbruket Peppes Pizza.) De fleste har kanskje fått med seg at Oslo ble kåret til Europas Miljøhovedstad i år og skal fungere som miljøhovedstad i 2019. I år er det derimot Essen i Tyskland som har fått æren.
Problemet mitt er at dette er en blogg som handler om staten til hovedstaden. Greia er at staten til Essen er Nordrhein-Westfalen, men hovedstaden i Nordrhein-Westfalen er ikke Essen, det er Düsseldorf. Så da får jeg ikke skrevet om at Nordrein-Westfalen er Tysklands mest folkerike delstat. Snakk om å male seg opp i et hjørne.
Derfor må jo Essen i denne sammenhengen rett og slett snakkes om som (miljø)hovedstaden i EU, selv om EU’s administrative hovedstad selvsagt er Brüssel, der Kommisjonen, Rådet, EEAS og delvis parlamentet sitter. Sånn sett er EU hovedstad også bittelitt Strasbourg (andre delen av parlamentet), littegrann Luxenbourg (EU-domstolen) og pittelitt Frankfurt (sentralbanken). Forvirra? Da er det bare å stemme nei hvis det blir EU-avstemning, også kan du fortsette med å ikke forholde deg til dette.
Overstat: Den europeiske union
Miljøhovedstad: Essen
Innbyggere: Cirka en fantasillion (over 500 millioner)
Språk: Engelsk, Tysk og Fransk er de offisielle språkene. I tillegg finner du blant annet Spansk, Portugisisk, Italiensk, Svensk, Dansk, Gresk, Polsk, Irsk, Bulgarsk, Kroatsisk, Tjekkisk, Nederlandsk, Romansk, Slovakisk, Slovensk, Romansk, Maltesisk, Finsk, Ungarsk, Latvisk, Litauisk og Estisk. Pluss alle de småspråkene. Gurimalla.
Styreform: Don’t even get me started. EU er et overnasjonalt organ uten egentlig å ha overnasjonal myndighet, men de kan jo innføre sanksjoner om medlemslandene ikke implementerer lover, pluss at det sosiale presset for å følge ledelsen selvsagt er stort. I tillegg har de siden 2009 samarbeidet også militært gjennom EEAS, så der ser du vel konturene av statslignende virksomhet. Samtidig er jo EU så langt unna en stat som det går an å bli, fordi første steg til å være en stat er kind of å erkjenne at man vil være en. Jaja.
Selvstendighet?: Suverenitetsprinsippet svært viktig for de fleste (medlems)land, selv om Macron utfordret det denne høsten i sin progressive tale. Det er jo noen land som har vært for nærmere integrasjon og noen land som har vært imot. Nå som UK skal ut, vil jo et land som har vært imot politisk sammenveving gå ut, så da er det en åpning for tettere samarbeid.
Religion: Det er både muslimer og kristne i EU. Hvis Tyrkia hadde blitt med, hadde det blitt flere muslimer. Det har blitt skrevet hele bøker basert på at Tyrkia ikke får være med (de er fortsatt i en søknadsprosess, sånn offisielt), fordi de er for mange folk og for mange muslimer. Imagine there’s no heaven, sier jeg.
Kjendis: EU’s mest kjente person må jo være Angela Merkel. Eller kanskje JK Rowling, enn så lenge. For ikke å snakke om Mesut Özil? Det er FOR mange.
Funfact: EU har en egen utenriksminister (Federica Mogherini) som på sett og vis har ansvar for å samle 28 utenrikspolitiske plattformer til én utenrikspolitisk plattform. Drømmejobb? Neppe.
Funfact som ikke er fun: Man må være minst seks partier i parlamentet for å danne en partigruppe, som gjør at du får de samme rettighetene til støtte som de andre partigruppene. Dette er bare én av detaljene som gjør EU-demokratiet vanskelig å gripe om. BU.
Funfact som ikke er fun 2: I vår var det en av representantene i EU-parlamentet som uttalte at kvinner skulle få mindre lønn fordi menn var smartere og sterkene enn kvinner. Han ble utestengt fra parlamentet i en måned (uten lønn).
Funfact som ikke er fact: Det er en vedtatt sannhet at Norge aldri blir medlem av EU. Det er fortsatt overveldende flertall mot i sånne opinionsmålinger i avisa, men jeg sier bare WAIT AND SEE.
Har du vært der?: Jeg har studert i EU (Irland), vært i de fleste vestlige EU-land og har vært i Brüssel to ganger. Faktisk fikk jeg gleden av å intervjue en ansatt ved European External Action Service. Han sa sånn: LOL det er så dust at det heter European Action Service, for alle vet jo at vi er i Europa, men det er bra at det heter Action, for det er det denne delen av EU handler om liksom; å gjøre noe militært. Det er interessant, med tanke på at enkelte medlemsstater, som for eksempel Irland, er uttalt militært nøytrale (de er heller ikke med i NATO). Forøvrig kan jeg melde om særdeles bra øl i Belgias hovedstad og anbefaler å ta en tur på utestedet Belga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar